Mandag... (personlig)

Det mest fascinerende med å være desperat er de skrittene man går til for å skjule det. Det går i alt fra å unngå å stirre for hardt på noen (hold øynene avslappet og vær nonchalant selv om blodet koker) til å unngå å snakke om situasjonen (jeg har det fantastisk som singel, takk som spør).

Kanskje grunnen til at man er desperat er at man ikke aner hvor neste knull kommer fra. Det kan skje imorgen eller om tre år, men man aner egentlig ikke. Mitt største problem er at jeg er overarbeidet. Jeg jobber sånn ca 150% for tiden og det begrenser tiden jeg kan bruke på flørting og dating og denslags og jeg begynner å bli særdeles usikker på om den økonomiske kompensasjonen er verdt det.

Da jeg var yngre hadde jeg ingen slike skjulende teknikker og jeg er litt usikker på i hvilken grad det påvirket utstrålingen min (sånn rent bortsett fra radioaktiviteten). Såvidt jeg kan huske har kvinner stort sett gjengjeldt blikket mitt og smilt til meg, så helt idiot kan jeg neppe ha vært.

Problemet med å møte noen er å komme forbi det overfladiske møtet. Såvidt jeg vet er det kun to metoder som er fullgode på det området, felles venner eller felles arbeidsplass/studiested. Når nesten alle på arbeidsplassen din er tyve år eldre enn deg så får du et problem. Da må du satse på felles venner og hvis de fleste vennene dine er nerder så møter du bare nerder. Jeg er ikke helt sikker på om jeg ville vært sammen med en level 50 mage fra WoW. Kall meg konservativ.

Så hva er løsningen? Nye (flere) venner? Flere turer på cafe? Ut og drikke øl på byen? Kanskje litt av alt men for min del så tror jeg litt av løsningen er mindre jobb og mer fritid. Så løsner nok det meste av seg selv...